Muligheter og utfordringer for møteplasser for dataspill – En studie av møteplasser for dataspill som arena for inkludering og forebygging mot problematisk dataspilling

Fritids- og ungdomsklubber er et viktig virkemiddel for å gi ungdommer et møtested i fritiden, som et fristed, men samtidig under oppsyn av voksne. Den første fritidsklubben ble etablert i begynnelsen av 1950-tallet i Oslo, og de påfølgende tiårene økte antall fritidsklubber med forankring i et mål «å forebygge problematferd, særlig blant arbeiderklasseungdom» (Hylland et al., 2019, s. 62). Slike møteplasser har fungert som «spydspiss» for kommunenes forebyggende arbeid overfor ungdom, og har også ofte vært den eneste offentlige arena åpen for alle ungdom og med stor betydning for inkluderende arbeid blant ungdom (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Nær en tredjedel av ungdommer 13-16 år deltar i fritids- og ungdomsklubber (Bakken, 2019; Seland et al., 2021). Disse kan være privat eller offentlig drevet, spesialisert på tema eller som en møteplass der ungdom definerer aktiviteter selv (Seland et al., 2021). En nylig masteroppgave som studerer betydning av ungdomsklubber for ungdom, fant at det ble opplevd som et trygt sted å være for de unge. For mange fungerte det som et «andre hjem», et sted der voksne «bryr seg og forstår» de unge og der de opplever å «bli inkludert og anerkjent», og hvor de tilbys aktiviteter i fellesskap med venner (Mørk, 2021, ii).

Seland og kolleger har analysert politisk omtale av fritidsklubber, og ser en tydelig todeling i sosialpolitiske og kulturpolitiske begrunnelser, iblandet folkehelsepolitiske perspektiver med vekt på klubbene som helsefremmende for ungdom (2021). Dette forklarer ifølge forskerne hvorfor det ikke er etablert en enhetlig politikk for fritids- og ungdomsklubber.

Ungdomsklubbene vi besøkte i dette prosjektet var kommunalt forankret og finansiert gjennom private og offentlige tilskuddsordninger. De var også valgt ut særlig med tanke på møteplasser for dataspill, og samtlige hadde et tilbud som involverte spill. Ungdomsklubbene tiltrakk seg ungdommer i aldersgruppen under 16 år, som primært brukte klubbene som et oppholds- og møtested. Andre steder var dataspill en del av et større aktivitetstilbud.

Ungdomsklubbene var gjerne lokalisert nær ungdomsskole for å være tilgjengelig og inkluderende for flest mulig i ungdomsgruppen. Vi observerte ungdommer som så ut til å ha et godt sosialt nettverk på ungdomsklubbene. Bildet vi fikk av klubbene kan antyde at dette primært fungerer som møtested for ungdommer som allerede har et nettverk eller som mestrer å bli en del av et sosialt nettverk. Noen av disse ungdomsklubbene var plassert i utsatte områder hvor andel barnefattigdom er høy. Aktører involvert i disse områdene mente at deres dataspilltilbud utjevner forskjeller mellom ungdommer og gir et felles referansepunkt med andre ungdommer for dem som ikke har dataspill hjemme.

Vi fant lite oppmerksomhet omkring problematisk dataspilling, og dette ble heller ikke oppfattet som et problem ved klubbene. Likeledes fant vi begrenset fokus på dataspill som kulturprodukt i tråd med Regjeringens dataspillstrategi.

Våre funn viser dermed ungdomsklubber som primært fungerer som møteplasser der det er vekt på sosialt samhold med venner og tilbys et mangfold av aktiviteter, deriblant dataspill.

I forhold til vår problemstilling antyder dette at ungdomsklubber i liten grad representerer en type møteplass for dataspill som kan fungere inkluderende eller forebyggende verken i forhold til utenforskap eller problemspilling.

Folkebibliotekene har en lang tradisjon som kulturformidler til et bredt publikum, også til barn og unge (Hylland et al., 2019). Bibliotekene har vært også blitt en viktig arena for å formidle medie- og kulturprodukter, og har fulgt med en trend der stadig flere kulturprodukter har blitt flyttet til digitale plattformer. Hylland og Kleppe påpeker at det tradisjonelle skillet mellom mediebruk og kultur i økende grad er problematisk å opprettholde i en tid der kultur- og medier smelter sammen (2022). Økt aksept for digitale uttrykk i kulturpolitikk for barn og unge inkluderer også dataspill, blant annet uttrykt i Regjeringens Dataspillstrategi 2020-2022, som understreker nettopp den kulturelle verdien av dataspill. En annen side ved bibliotekene som finnes både historisk og i nyere kulturpolitikk, er argumentet om bibliotekene som et sted å være for ungdom (Hylland et al., 2019).

Det er forståelsen av dataspill som kulturuttrykk og det å bidra til kulturopplevelse som leder bibliotekenes fokus på dataspill når vi snakker med dem. Bibliotekene finansieres gjennom offentlige midler, og satsing på dataspill er knyttet til Regjeringens dataspillstrategi. Mens det tradisjonelle biblioteket har preg av en stille sone der hver enkelt gjest er fordypet i sin egen bok eller tekst, anerkjenner bibliotekene at dataspilling krever derimot et annet rom.³ Møteplass for dataspill i bibliotekene kan ses i sammenheng med endringer som bibliotek har hatt de siste årene. Fra en hovedvekt på utlån av bøker har det utviklet seg til en møteplass som tilbyr breier aktiviteter og flere medier enn tidligere.⁴ Det er for eksempel behov for å kunne rope ut, uttrykke glede, overraskelse og misnøye med det som skjer i spillet, understrekes det blant de vi snakket med. Også her er det oppmerksomheten rundt å skape en arena der ungdom kan være, men primært for å oppleve dataspill som kulturprodukt.

Samtidig er det også det å skape en arena som er en utfordring for de vi snakker med: hvordan skapes en slik arena? Hvordan blir den synliggjort og for hvem? Skal dataspill bokstavelig talt vises frem i vindusutstillingen, eller skal det være et tilbud for de som oppsøker det spesifikt?

Som et ekko av en sosialpolitisk historie for i biblioteker som inkluderende for ungdom, er det et ønske om å fungere inkluderende, særlig å være med på å utjevne forskjeller i samfunnet. Det er imidlertid utfordrende å vite helt hvordan en arena for dataspill på biblioteket også kan bli en arena for inkludering av ungdom som risikerer utenforskap. Tall fra undersøkelser om kulturbruk (Bekkengen & Strøm, 2021) og Norsk kulturbarometer (Statistisk Sentralbyrå, 2022) viser at en større andel av ungdommer med innvandrerbakgrunn enn ungdommer i hele befolkning har vært på et bibliotek i 2021. Det viser betydningen av biblioteket og mangfold av aktiviteter og kulturelleprodukter som bibliotek tilbyr gratis. Samtidig viser studier barn og unge at det er tydelige sosiale forskjeller i hvilke møteplasser ungdom oppsøker, der enn finner flest unge med høyt utdannede foreldre blant de som oppsøker kulturtilbud (Hylland et al., 2019). Disse funnene kan antyde at bibliotekene kan være en arena for inkludering av visse grupper, men kanskje ikke for alle.

Med bibliotekenes fokus på dataspill som kulturprodukt og spilling som kulturopplevelse, blir også tema rundt dataspillvaner og problematisk spilling blant ungdom i liten grad tematisert. I dag har de fleste unge tilgang til både smarttelefoner og andre plattformer for dataspill (Schiro, 2022), og det gjør ikke bibliotekene til en magnet for ungdom som måtte oppsøke arenaer med tilgang til teknologi for å spille dataspill.

Bibliotekene scorer høyt på å oppfylle Regjeringen sin Dataspillstrategi 2020-2022 ved å fremme dataspill som kulturuttrykk og kunstform. Bibliotekene synes også generelt å kunne ha noe effekt i forhold til risiko for utenforskap blant grupper som innvandrere, men trolig ikke i like stor grad blant en av gruppene vi startet med i dette prosjektet: unge enslige menn med innvandrerbakgrunn og uten familie i Norge. Bibliotekene tar derimot lite eller ingen stilling til tema som problemspilling.

I motsetning til bibliotekenes fokus på dataspill som kulturprodukt, har gaming-sentre typisk et større fokus på spillopplevelse. Møteplasser der dataspill har stått i sentrum er ikke nye. En linje går fra samlingsplasser knyttet til en generell interesse for datamaskiner, som også historisk har hatt en tett forbindelse til dataspill (Levy, 1984). Slike møteplasser har typisk vært dominert av gutter, og med et preg av likesinnede som møtes over en felles fritidsinteresse (Håpnes, 1996) som det siste tiåret har inkludert både dataspill og koding (Corneliussen & Prøitz, 2016). En annen linje kan ses fra internet-kafeer, som for et par tiår tilbake var en viktig arena for tilgang til datautstyr og internett, og som også mange steder fungerte som møteplass for ungdom og for utvikling av dataspillkultur (Laegran & Stewart, 2003).

Også dagens gaming-sentre har som mål å skape en sosial arena for ungdom som er særlig opptatt av dataspill i fritidssammenheng. Som navnet antyder har gaming-sentrene fokus på selve spillingen, «gaming», og dataspilling som kultur. Med fremvekst av e-sport har det blitt oppmerksomhet omkring dataspill som mer enn bare fritid; som både sport og en potensiell inntektskilde, og noen skoler har også tatt opp temaet og tilbyr e-sport i utdanning.⁵ Dette har også bidratt til å etablere en forbindelse til fysisk aktivitet (Tjønndal & Skauge, 2021), og flere steder har gaming-sentre blitt etablert i tilknytning til nettopp treningssentre.

I vår studie har vi besøkt gaming-sentre som har hatt litt ulike bakgrunner og finansieringsmekanismer. Her omtaler vi først gaming-sentre som er privat etablert, og deretter gaming-senter etablert via ideelle organisasjoner.

Den siste gruppen er de møteplassene som ikke ennå er opprettet, men som er under utvikling. Disse er primært drevet fram av offentlige midler, gjerne knyttet til Regjeringens Dataspillstrategi 2020-2022 som oppfordrer kommuner til å opprette møteplasser for dataspill. Denne gruppen illustrerer et ønske om å oppfylle dataspillstrategien og hvordan dette muliggjøres gjennom politisk kanaliserte midler. Samtidig illustrerer de hvordan offentlig finansierte møteplasser for dataspill reiser en rekke spørsmål og utfordringer. Plassering og lokale er blant det enkleste og det meste utfordrende: det er lett å fylle et rom med utstyr som kan brukes til dataspilling, men hvordan skal rommet styres? Er det nok med sosialt ansvar og «crowd control», eller må det også være et faglig innhold og faglig ansvar? De involverte kommunene sitter kanskje med både drivkraft og midler, men har i mindre grad kompetanse eller ressurser til å bemanne et slikt møtested. Dette reiser spørsmål om samarbeidspartnere og allianser som kanskje må utvikles og etableres parallelt med utvikling av et møtested for dataspill. Lokalisering reiser også spørsmål om tilgang og tilgjengelighet, kanskje særlig merkbart i de mer rurale kommunene med lange reiseveier. I noen tilfeller beveget diskusjonen seg i retning av digitale møteplasser som et alternativ, som både utfordrer målet om en fysisk møteplass, og samtidig reiser en rekke spørsmål om hvordan lokale og regionale tilbud kan forbli nettopp det på det «grenseløse» internett.

Det mangler åpenbart mange detaljer i disse prosjektene, og det gjør det vanskelig å vurdere hvordan de kan fungere som inkluderende og forebyggende i forhold til utenforskap og problemspilling. Det er også relativt lite fokus selve spillingen og lite oppmerksomhet rundt dataspill som kulturprodukt, mens det er målet om å etablere et møtested som dominerer fortellingene om disse prosjektene som er i utvikling. De mange utfordringene og spørsmålene forsinker åpenbart prosessen i utviklingsprosjektene vi møter